Spørsmål

Her er mine spørsmål til de andre gruppene under lekmannskonferansen onsdag 26.03.2014

Forskere:
- Hvorfor vil dere ha en større fremgang i stamcelleforskningen?
- Syns dere at de positive sidene ved stamcelleforskning veier opp for de negative?

Par som blir spurt om å donere overtallige befruktede egg etter prøverørsbefruktning:
- Hadde dere hatt de samme holdningene til donering av overtallige befruktede egg, dersom dere ikke hadde vært gjennom en assistert befruktning selv?
- Hva tenker dere om farene rundt assistert befruktning? Slik som feks høyere risiko for misdannelser.

Pasienter med Parkinson: 
- Hva tenker dere om de etiske problemstillingene i forbindelse med stamcelleforskning? Veier de positive konsekvensene opp for de negative?
- Hvordan tror dere fremtiden ser ut for Parkinson-pasienter i Norge, vil det åpnes opp for mer forskning og dermed dannes flere muligheter?

Teologer/prester
- Vi sitter med en gylden sjanse til å kurere forferdelige sykdommer, vil ikke det å ikke gjøre noe, være en større synd?
- Hva tenker dere om at stamceller fra navlestrengsblod er multipotente og dermed har en sterk begrensing? Er det ikke bedre å bruke stamceller fra feks overtallige befruktede egg som likevel skal destrueres?

Lekmannskonferanse, legen

For å kunne arbeide som lege må du være genuint opptatt av å hjelpe mennesker, det er din oppgave å gjøre en forskjell for folk i vonde og vanskelige situasjoner. Innenfor stamcelleforskning i dag har vi en ny verden full av muligheter, problemet er at inngangsdøren til dette forskningsområde sperres av etiske spørsmål, lite kunnskap og forvirrende følelser. Sykdommer slik som Parkinsons, Huntingtons, Alzheimer og hjerte- og karsykdommer kan behandles. Pasienter som er fanget i disse sykdommene kan få en ny mulighet, ikke bare medisiner rettet mot symptomlindring.

Gang på gang ser jeg at mangel på kunnskap gjør at en trekker en altfor rask beslutning, følelsene setter en stopper for fremskritt og fornuft. Akkurat derfor vil jeg trekke frem hvilke muligheter som finnes og belyse at stamcelleforskning er alt annet enn umenneskelig. Stamceller fra fødte personer (adulte stamceller) eller fra navlestrengsblod er kilder som ikke reiser de alvorlige etiske spørsmålene. Problemet er at disse stamcellene har en sterk begrensning, de er multipotente, deres evne til å produsere nye celler er begrenset. Embryonale stamceller, stamceller fra aborterte fostre og terapeutisk kloning har derimot et mye større potensiale til å redde liv, men de stiller også sterke etiske spørsmål.

Som lege vil jeg gjøre alt som står i min makt for å kunne tilby mine pasienter en suksessfull behandling. Ved å ta i bruk embryonale stamceller dreper du ikke et liv, du kan tvert i mot redde mange tusen. Medisinsk sett er ikke en embryonal stamceller, eller blastocyst, et embryo. Det er rett og slett en celleklump som kan gi oss et fantastisk gjennombrudd i stamcelleforskningen. Det samme gjelder for overtallige befruktede egg. Er det ikke bedre om et overtallig befruktet egg som likevel skal destrueres, kan komme til nytte i forskningen? Et liknende spørsmål kan stilles angående aborterte fostre. Så fremt det kan garanteres at kvinnens abortbeslutning ikke henger sammen med noe annet enn et selvstendig valg, så et det vell bedre at fosteret kan brukes til å redde liv enn å gå til spille? Terapeutisk kloning derimot gir oss muligheten til å unngå vevsuforlikelighet, vi kan sørge for at pasienten ikke avstøter vevet som kan helbrede en alvorlig sykdom.

Vi sitter med en gylden sjanse til å kurere forferdelige sykdommer som kan redde mange, mange skjebner. Er vi ikke da etisk forpliktet til å nettopp følge opp og utvikle denne forskningen? Vil ikke det å ikke gjøre noe, være en større synd?