Sitronbatteri

Sitronbatteri

Vi skal enkelt lage et batteri. Det eneste vi trenger er to ulike stoffer som fungerer som to poler, og en væske som kan lede strøm.

Utstyrsliste 
Sitron
Galvanisert spiker
Femtiøring
Strømledninger
Krokodilleklyper
Måleapparat

Bakgrunnsstoff

Et batteri lagrer energi i kjemisk form, og energien blir til strøm når den aktiveres. Den kjemiske energien vil da bli overført til elektrisk energi. Spenningskilden i et batteri kaller vi en galvanisk celle. Reaksjonen som danner elektrisk energi i batteriet kaller vi en redoksreaksjon.

Hva er en redoksreaksjon?

-For å forstå hvordan et batteri fungerer, må vi forstå hva en redoksreaksjon. I en redoksreaksjon går elektroner fra et stoff til et annet. Stoffet som avgir elektroner blir oksidert, og stoffet som ta opp elektroner, blir redusert.

-En detaljert forklaring:

-Vi kan enkelt illustrere reaksjonen ved bruk av 2 kar, et sinksulfat og et kobbersulfat. Dette er løsninger som inneholder frie sinkioner, kobberioner og sulfationer.

-Vi kobler dem sammen med en saltbro, gjennom denne broen kan sulfationene bevege seg fritt. Broen inneholder en saltløsning som gjør det mulig å utjevne ladningsfordeling i de to karene.

-I karet med sinksulfat legger vi en sinkspiker. Ved legger så en kobberspiker i kobbersulfatet. De to spikerne kobles deretter sammen med en ledning og på ledningen kobler vi en lyspære. På denne måten kan vi se at det går strøm.

-Lyspære lyser når strømmen går og dette kalles en redoksreaksjon.

-Vi kan se på spenningsrekka, som er i boksen. Vi finner både sink og kobber. Ioner kan ta elektroner fra atomer som befinner seg høyere opp i spenningsrekken. Det er nettopp dette som skjer i eksempelet vårt. Kobberioner i karet til høyre får elektroner fra sinkatomene i sinkspikeren i karet til venstre. For at disse elektronene skal overføres må de bevege seg gjennom ledningen, det går dermed en strøm.

-Det som detaljert skjer er at sinkatomet fra sinkspikeren gir fra seg to elektroner, vi får et sinkion. Elektronene beveger seg gjennom ledningen, sinkionene går ut i løsningen. På kobbersiden kommer elektronene gjennom ledningen og et kobberion fester seg til spikeren når det mottar to elektroner. Vi dermed dannet et kobberatom på kobberspikeren.

-Sinkatomer i spikeren går ut i løsningen når elektronene frigis, sinkspikeren blir dermed mindre og mindre. Kobberspikeren derimot blir større og større, den mottar elektroner. Dette kalles en galvaniskcelle og er prinsippet bak batterier. Et galvanisk element omdanner nemlig kjemisk energi til elektrisk energi. 

I et batteri har vi alltid to elementer med forskjellig plass i spenningsrekken brukes til å tvinge elektroner gjennom en elektrisk krets. Jo lenger de står fra hverandre i rekken, jo større spenning er det mellom dem. Vanlige batterier fra butikken bruker ofte nikkel og kadmium.

-Batterier er av to typer- de som kan lades opp, og de som ikke kan lades opp. I batteriene foregår reduksjon og oksidasjon ved hver sin elektrode. For de oppladbare batteriene kan reaksjonene gå begge veier, i engangsbatteriene går reaksjonen bare den ene veien.

 

Hypotese:
Jeg tror ikke at sitronbatteriet kan regnes som et effektivt batteri, men jeg mener likevel at den kan lede noe strøm. Stoffene i kobberelektroden og magnesiumelektroden, samt sitronsaften, vil lede denne strømmen. Sitronsaften er elektrolytten. 

Fremgangsmåte:
Vi startet med å lage to hull i sitronen, hvor metallene skulle festes. I det ene hullet plasserte vi femtiøringen, i det andre plasserte vi det metallet vi skulle teste ut. Vi satte deretter en strømleder på de to forskjellige elementene. Disse ledningene koblet vi også til et måleapparat. 

Vi prøvde først å bruke en sink-spiker, dette ga oss et lite uslag, men var vanskelig å måle. Deretter byttet vi til metallet magnesium. Dette ga et betydelig større utslag. Hvis vi ser på spenningsrekke, så forstår vi raskt grunnen. Magnesium ligger lenger fra kobber, enn hva sink gjør. Vi får dermed en større spenning mellom metallene. 



Redoksreaksjonslikning

2Cu + Mg

Reduksjon:
2Cu + 2(e-) = 2Cu 1-
Dette er en reduksjon. De to kobberatomene får et elektron hver, og har dermed et elektron mer enn protoner i kjernen.

Oksidere
Mg - 2(e-) = Mg 2+
Dette er en oksidasjon. Magnesiumatomet gir fra seg to elektroner, og har dermed to elektroner mindre enn protoner i kjernen.

Konklusjon:
Sitronbatteriet ledet noe strøm, men ikke mye. Grunnen er at væsken i sitronen ikke
fungerer like godt som elektrolytt, som den vil gjøre i en annen saltløsning. I sitronen finner vi andre stoffer i tillegg. Vi så at vi fikk et større utslag mellom kobber og magnesium, dermed kan vi se at spenningsrekken fungerer. Kobber og magnesium har større avstand enn kobber og sink.

Galvanisk element:

Den engelske kjemikeren John Frrederic Daniell lagde en galvanisk celle i 1886. Den bestod av en sinkstang i en sinkløsning og en kobberstang i kobberløsning. Denne type daniellecelle kan levere elektisk energi.

Utstyr:
Natriumsulfat
Kobbersulfat
Sinksulfat
Begerglass
Sinkstang
Kobberstang
Glass-stav
Voltmeter
Papir
Lyspære
Ledninger

Vi starter med å blande sinkløsning i et begerglass, og kobberløsning i et annet. I sinkbadet legger vi en sinkstang (sinkelektrode), i kobberbadet legger vi en kobberstang (kobberelektrode). Vi kobler en ledning til hver elektrode, som vi igjen plugger i voltmeteret. Her skal vi måle spenningen i daniellcellen. Vi legger papiret i en løsning med natriumsulfat og vann, dette blir saltbroen. Den legger vi så mellom de to glassene.

Konklusjon:
Med en tykk saltbro som inneholder en sterk løsning, ble spenningen målt opp mot 0,9 volt. Dette er relativt effektivt, i og med at en danielcelle kan måles opp til 1,1 volt.

Likningen i denne redoksreaksjonen er:
Cu2(+) + 2e(-) --> Cu
Kobberløsningen går fra å være flytende, til å bli et fast stoff. Den mottar elektroner og får full pott i ytterste skall.

Zn --> Zn^2(+) + 2(e-)
Sink går fra å være fast stoff, til flytende. I løsningen finner vi dermed positive sinkioner og to negative sinkelektroner overføres gjennom saltbroen.

Kobbertråden: 

Vi lager en sølvløsning og legger kobbertråd ned i denne løsningen. 

Teori: Kobber og sølv ligger over hverandre i spenningsrekken, jeg tror derfor at vi vil se en reaksjon.

Fremgangsmåte:
Vi blandet et bad med sølvnitratløsning og la kobbertråden ned i blandingen. Det første som skjedde var at tråden ble svart, etter kort tid ble den grå. Vi observerte at det la seg ett grått belegg på kobbertråden, vannet ble blått.

Konklusjon:
Grunnen til at denne reaksjonen oppstår er at vi får en redoksreaksjon i badet. Kobberet gir fra seg sine elektroner, og sølvet tar de til seg. Kobber oksideres og blir dermed løsningen i vannet, sølvet blir til fast stoff og reduseres. Ser vi på spenningrekken oppdager vi at sølv befinner seg lenger ned enn kobber, dermed vil den reduseres.

Forbrenningsreaksjon

I dette forsøket skal vi se hva skjer under en forbrenningreaksjon.

Utstyr:
- Magnesiumbånd
- Flamme, feks lighter

Bakgrunnsstoff:
Først og fremst må vi se nærmere på hva en forbrenningsreaksjon er. En forbrenningsreaksjon oppstår når et stoff reagerer med oksygengassen i lufta. Det vil da bli frigjort energi og vi får en temperaturstigning. Vi kan dermed se at i en forbrenningreaksjon er vi avhengig av tre forskjellige elementer: Brennbart stoff, oksygen og varme

Desto mer energi det brennbare stoffet frigir, desto varmere blir det. Fullstendige forbrenninger oppstår når stoffer reagere med rikelig tilgang på oksygen, det kan da bli dannet karbondioksid og vann. Er det ikke nok tilgang på luft, får vi en ufullstendig forbrenning. Det vil da bli dannet CO, en gass som også kalles kullos og er fargeløs, luktfri og svært giftig.

Fremgangsmåte og konklusjon:
Vi tente på magnesiumringen og oppserverte at den begynte å brenne. Vi vet at alle de tre elementene var tilstedet, og at dette forklarer "brannen". Vi så et sterkt lys, noe som tilsier at brennverdien i brennstoffet er høyt. Vi merket ingen temperaturforskjell i rommet, grunnen til dette er at flammen kun var til stedet i noen få sekunder. Inne i flammen derimot, er det helt klart en sterk temperaturøkning.

Dette forsøket beviser at i en forbrenningsreaksjon er du avhengig av de tre elementene: brennbart stoff, oksygen og varme. Grunnstoffet magnesium reagerer med oksygen, og vi får en kjemisk forbindelse mellom de to. Dette kalles oksider. Når magnesium brenner, får vi dermed magnesiumoksid (MgO) og det frigis varme.

Spørsmål

Her er mine spørsmål til de andre gruppene under lekmannskonferansen onsdag 26.03.2014

Forskere:
- Hvorfor vil dere ha en større fremgang i stamcelleforskningen?
- Syns dere at de positive sidene ved stamcelleforskning veier opp for de negative?

Par som blir spurt om å donere overtallige befruktede egg etter prøverørsbefruktning:
- Hadde dere hatt de samme holdningene til donering av overtallige befruktede egg, dersom dere ikke hadde vært gjennom en assistert befruktning selv?
- Hva tenker dere om farene rundt assistert befruktning? Slik som feks høyere risiko for misdannelser.

Pasienter med Parkinson: 
- Hva tenker dere om de etiske problemstillingene i forbindelse med stamcelleforskning? Veier de positive konsekvensene opp for de negative?
- Hvordan tror dere fremtiden ser ut for Parkinson-pasienter i Norge, vil det åpnes opp for mer forskning og dermed dannes flere muligheter?

Teologer/prester
- Vi sitter med en gylden sjanse til å kurere forferdelige sykdommer, vil ikke det å ikke gjøre noe, være en større synd?
- Hva tenker dere om at stamceller fra navlestrengsblod er multipotente og dermed har en sterk begrensing? Er det ikke bedre å bruke stamceller fra feks overtallige befruktede egg som likevel skal destrueres?

Lekmannskonferanse, legen

For å kunne arbeide som lege må du være genuint opptatt av å hjelpe mennesker, det er din oppgave å gjøre en forskjell for folk i vonde og vanskelige situasjoner. Innenfor stamcelleforskning i dag har vi en ny verden full av muligheter, problemet er at inngangsdøren til dette forskningsområde sperres av etiske spørsmål, lite kunnskap og forvirrende følelser. Sykdommer slik som Parkinsons, Huntingtons, Alzheimer og hjerte- og karsykdommer kan behandles. Pasienter som er fanget i disse sykdommene kan få en ny mulighet, ikke bare medisiner rettet mot symptomlindring.

Gang på gang ser jeg at mangel på kunnskap gjør at en trekker en altfor rask beslutning, følelsene setter en stopper for fremskritt og fornuft. Akkurat derfor vil jeg trekke frem hvilke muligheter som finnes og belyse at stamcelleforskning er alt annet enn umenneskelig. Stamceller fra fødte personer (adulte stamceller) eller fra navlestrengsblod er kilder som ikke reiser de alvorlige etiske spørsmålene. Problemet er at disse stamcellene har en sterk begrensning, de er multipotente, deres evne til å produsere nye celler er begrenset. Embryonale stamceller, stamceller fra aborterte fostre og terapeutisk kloning har derimot et mye større potensiale til å redde liv, men de stiller også sterke etiske spørsmål.

Som lege vil jeg gjøre alt som står i min makt for å kunne tilby mine pasienter en suksessfull behandling. Ved å ta i bruk embryonale stamceller dreper du ikke et liv, du kan tvert i mot redde mange tusen. Medisinsk sett er ikke en embryonal stamceller, eller blastocyst, et embryo. Det er rett og slett en celleklump som kan gi oss et fantastisk gjennombrudd i stamcelleforskningen. Det samme gjelder for overtallige befruktede egg. Er det ikke bedre om et overtallig befruktet egg som likevel skal destrueres, kan komme til nytte i forskningen? Et liknende spørsmål kan stilles angående aborterte fostre. Så fremt det kan garanteres at kvinnens abortbeslutning ikke henger sammen med noe annet enn et selvstendig valg, så et det vell bedre at fosteret kan brukes til å redde liv enn å gå til spille? Terapeutisk kloning derimot gir oss muligheten til å unngå vevsuforlikelighet, vi kan sørge for at pasienten ikke avstøter vevet som kan helbrede en alvorlig sykdom.

Vi sitter med en gylden sjanse til å kurere forferdelige sykdommer som kan redde mange, mange skjebner. Er vi ikke da etisk forpliktet til å nettopp følge opp og utvikle denne forskningen? Vil ikke det å ikke gjøre noe, være en større synd?

Arvelighetsforhold hos mennesket

Forsøk nummer 6, 19.02.2014

Hensikt: Vi skal undersøke fordelingen hos oss selv mellom ulike fenotyper og genotyper.
Utstyr: PTC-papir og deg selv.

Faktastoff:

Først litt generellt om cellens oppbygging:
I kroppen din finnes det hundre tusen milliarder celler, vi har for eksempel nerveceller og muskelceller. Alle disse cellene består veldig enkelt av tre hoveddeler: Celle-membran som beskytter cellen, som et slags hudlag. Cytoplasma der cellen har alt den trenger for å gjøre jobben sin i kroppen, som for eksempel et ribosom. Cellekjernen hvor vårt DNA ligger.
 Inne i cellekjernen finner du arvematerialet vårt, nemlig DNA. DNAet er et langt molekyl som består av de fire byggesteinene Adenin, Tymin, Cytosin og Guanin som er satt sammen i ulike rekkefølger. Under celledeling kveiler DNA-molekylene seg sammen og kalles da for et kromosom. Et kromosom er nemlig et oppkveilet DNA-molekyl.Vi har 46 forskjellige kromosomer i en celle, eller 23 kromosompar. Vi har nemlig et kromosom fra far og et fra mor, sammen danner de et kromosompar. Et gen er en avgrenset del av DNA som inneholder oppskrifter på et bestemt protein. Det er ingen andre som har de samme genene som deg, med mindre du er enegget tvilling eller trilling. Det er faktisk proteinene som bestemmer egenskaper slik som muskelstyrke, øyenfarge og regulering av blodsukker. 

Deretter peiler vi oss inn på det vi skal se nærmere på i dag, nemlig fenotype og genotype:Med fenotype mener vi egenskapen slik den kommer til utrykk (Feks blå øyne).
Med genotype mener vi hvilke arveanlegg (gener) et individ har for en egenskap. BB eller Bb er genotyper som begge gir brun øyenfarge, fordi anlegg for brun farge (B) dominerer anlegg for blå farge (b).

Dominat og Recessivt: De store bokstavene betegner dominante annlegg, og de små betegner recessive (vikende) annlegg.
En dominat genutgave dominerer over den egenskapen den recessive genutgaven gir. For at den recessive egenskapen skal vises, må individet få denne genutgaven av både mor og far.

Fremgangsmåte:
Vi fyller ut skjemaet under, setter inn riktig fenotyper og genotyper. Mine kolonner er under bokstaven A. Hvis vi ser på øyenfarge vil min fenotype være "blå" og min genotype vil være bb. Altså to recessive gen. For at den recessive egenskapen skal vises, må jeg få denne genutgaven både fra mor og far.

Deretter skulle jeg bruke all den informasjonen jeg fant i skjemaet og lete i det genetiske hjulet. Jeg kommer til slutt frem til tall nummer 49, dette er mitt genotypenummer. Dette gjorde hele klasse min, vi ser at mange tall er i nærheten av hverandre, men ingen er helt like.

Vi utvider forsøket med noen flere egenskaper og fyller ut enda to skjemaer. Her får vi bruk for PTC-papiret, det er nemlig ikke alle som klarer å kjenne smaken. Hvis vi ser under kolonnen A, så oppdager vi at min fenotype er smaker og min genotype er S?. Genotypen min er her et dominant gen. 

Helt til slutt kan vi spørre oss selv: Er det sannsynlig at to mennesker har helt lik genotype for alle egenskaper? Svaret er ganske enkelt nei. Med et untak av eneggede tvillinger, det er kun da vi får den samme gensammensetningen.

Alle egner nedarves uforandret, men i og med at genmengden er såpass stor (ca 22 000) og kommer i ulike utgaver, får hvert individ sin unike kombinasjon av arveanlegget.

Radioaktiv stråling / Halveringstid

Elevøvelse nummer 5, 21.01.2014

Hensikt: I dette forsøket skal vi på halveringstiden til radioaktivestoffer ved hjelp av simulering med terninger.

Utsyr: Et krus med 20 terninger. Et regneark slik som Exel, er kun penn og papir.

Hypotese: Det er 1/6 sjanse for å slå en sekser, altså 16 %. Vi ser dermed at det er svært tilfeldig hvor mange seksere vi slår. Jeg tipper at det vil ta fem kast før antall terninger er halvert.

Bakgrunnsteori:
Radioaktiv stråling oppstår når det skjer en endring i atomkjernen til det radioaktive stoffet. En slik type endring vil kun oppstå i en ustabil atomkjerne, slik som feks de tunge grunnstoffene uran og radium.

I atomkjernen finner vi posetivt ladde protoner og nøytrale nøytroner. I atomringenen som ligger utenfor finner vi negativt ladde elektroner. I en ustabil kjerne, kan det oppstå en endring. Det er som sagt dette som skaper radioaktiv stråling. Vi vet at det finnes tre typer radioaktiv stråling, det er alfastråling, betastråling og gammastråling. Vi skal se litt nærmere på når de forskjellige strålingene oppstår:

For å oppnå alfastråling er to nøytroner og to protoner nødt til å gå sammen for å danne en ny kjerne. Det atomet som sitter igjen er da endret, de mistet to nøytroner og protoner, derfor blir det et nytt stoff. Vi kan se på stoffet Litium som et eksempel, her har vi 3 protoner og 3 nøytroner i kjernen. Mister Litium to av disse blir det dannet en heliumkjerne, dette er alfastrålingen.

Betastråling derimot oppstår når et nøytron splittes og danner et negativt elektron, pluss et positivt proton. Elektronet blir sendt ut som radioaktiv stråling, mens protonet vil vende tilbake til kjernnen. Atomkjernen får dermed et ekstra proton og det oppstår et nytt stoff.

Sist, men ikke minst, gammastråling! Gammastråling består i hovedsak av energirike fotoner. Energien i disse fotonene kommer fra overskuddsenergien som atomene frigjør etter å ha sendt ut alfastråling eller betastråling.

Men hva er egentlig halvveringstid? Jo, radioaktive stoffer halverer seg når atomkjernen sender ut protoner, nøytroner og elektroner. Når det dannes et nytt stoff, halvveres selvfølgelig det radioaktive stoffet også. Halvveringstid er dermed tiden stoffet bruker på å halvere seg. Denne tiden kan variere, den avhenger av sannsynligheten for at de radioaktive atomkjernene blir spaltet innenfor et visst tidsrom. For noen stoffer er det stor sannsylighet (kort tid), mens andre stoffer har liten sannsynlighet (lang tid).

Fremgangsmåte:
Vi la alle 20 terningene opp i kruset, slik at vi lett kunne kaste alle terningene likt. Dette gjorde vi ti ganger, i fem forskjellige serier, det vil si hundre ganger til sammen. Etter hvert kast skulle vi plukke ut alle seksere og telle hvor mange terninger som var igjen. En sekser på terningen blir i denne sammenhengen en spalting av en atomkjerne.

Konklusjon: Vi ser at halveringstiden har variert veldig fra serie til serie, vi tenker dermed et gjennomsnitt på ca 5-6 kast. Vi regner med at vi brukte ca ett minutt på hvert kast, derfor er halveringstiden på dette "Radioaktive stoffet" på 5-6 minutter. Dermed stemte hypotsen min ganske godt, men vi ser også at utfallet ble ganske så tilfeldig. Det er mulig å forutse sånn ca og regne seg frem til et svar, men det kan altids oppstod noen uventede forsinkelser, feil eller rett og slett tilfeldigheter. 

Stjernehimmelen

Forsøk nummer 4, 12.01.2014

Hensikt: En stjerneklar kveld går jeg ut for å observere stjernebilder og stjernes bevegelse, jeg skal se om stjernene beveger på seg i løpet av to timer.

Fakta:

Hva er en stjerne:

En stjerne er en glødende gasskule som dannes i store gass-skyer i verdensrommet. Denne gass-skyen består i hovedsak av hydrogen. Gravitasjonskrefter fører til at gassen trekker seg sammen mot et senter og en stjerne fødes. Når denne gassen trekker seg sammen vil potensiell energi frigjøres i form av varme, dermed startet fusjonen i stjernens indre kjerne. Hydrogenatomene begynner å fusjonere til heliumatomer.

Hvor lenge en stjerne lever avhenger av stjernens masse, vi deler inn i små, store og middels stjerner:

De minste stjernene lever lengst og vi antar at de går inn i fasen som hvite dverger uten å bli gjort om til røde kjemper.

I middels store stjerner vil helium-atomet begynner å absorbere og stjernen trekkes sammen, dette skaper hyppigere fusjon i kjernen og temperaturen øker. De ytre lagrene vokser, men har lavere temperatur. Stjernen får en rødlig farge, vi kaller den en rød kjempe. Temperaturen kan bli så høy at helium begynner å fusjonerer videre til karbon og oksygen. Når heliumet er brukt opp vil all fusjon bli borte, de ytre lagene slenges derfor ut og vi sitter igjen med en hvit dverg. En tettpakket kule av karbon og oksygen, veldig varm med en gang, men vil gradvis blir kaldere fordi den ikke har en energikilde.

I store stjerner kan kjerne fusjonere til mange stoffer, fra hydrogen til helium, fra helium til Karbon, så til neon, oksygen, silisium og til slutt jern. Da er det ikke mulig å fusjonere lenger, kjernen har brukt opp alt sitt brennstoff og vil kollapse. Eksplosjonen som kommer kalles en supernova og frigir enorme mengder energi.

Metoder å regne ut stjernenes avstand:

Parallaksemodellene:

- Handler om hvor mye av stjernehimmelen vi ser og hvor fort bakgrunnen bak en stjerne endres. Når en stjernen er nærme jorda vil bakgrunnen forandre seg raskere og vi vil se mer av bakgrunnen. Når stjerna er langt borte vil bakgrunnen forandre seg saktere og vi ser en mindre del av bakgrunnen. For å finne avstanden nøyaktig trenger vi et regnestykke. Vi vet avstanden mellom jorda og sola, som er en astronomisk enhet. Vi har en astronomisk enhet (1,5 * 10¹¹), avstanden mellom jorda og sola. Vi har synslinjen vår fra jorda til stjernen som kalles r og vi har målt vinkelen p. På denne måten er det mulig å regne ut avstanden nøyaktig.

Lysstyrkemetoden:

-Av to like lyssterke stjerner, vil vi se det nærmeste best. Vi kan også se på stjernens farge sånn ca hvor sterk utstråling den har. Dette bruker lysstyrkemetoden til å beregne avstander. Feks: Hvis to stjerner har samme farge, men en lyser svakere enn den andre, hvilken stjerne er nærmest? -  Den som lyser sterkest. Eller: Hvilke alternativ lyser like sterkt: To stjerner med samme farge eller to stjerner med ulik farge? - Med samme farge

Hubbles lov:

- Hubbles lov blir brukt til å male fjerne galakser. Og det er en sammenheng mellom fart og avstand. Spektre fra disse galaksene er kraftig rødforskjøvet og bølgelengdene er mye lengre enn vi kan måle med laboratoriet spekteret.  Jo lengre unna en galakse er jo større fart har den, vi finner farten ved å se på rødforskyvningen. Formelen er: V= h*r.

V står for fart, h står for en konstant (et tall) og r står for avstanden fra jorda.

I dette forsøket skal jeg kun bruke mine observasjonsevner og min kunnskap om stjernenes plassering sett med mine egne øyne. 

Hypotese: Jeg tror at stjernene har beveget seg litt på to timer, jorda er i konstant bevegelse. 

Fremgangsmåte:

Vi dro ut en stjerneklar kveld for å observere. Det første stjernebilde vi skulle lokalisere var karlsvogna, da fikk vi også øye på dobbeltstjernene Mizar og Alkos, disse stjernene er de nest siste i hanken. Jeg ser at disse stjernene har en blåfarge, som vil si at stjernen har en høy overflatetemperatur. For jo korterer bølgelengde på fargen, desto høyere overflatetemperatur. En blå stjerne har kort bølgelengde. 

Deretter skulle vi lete etter Polarstjernen, eller Stella Polaris som den også heter.

Nå skulle vi observere akkurat hvor karlsvogna og polarstjernen var i forhold til oss, dermed skulle vi gå ut igjen to timer senere for å observere igjen. Det vi oppdaget da var at stjernene hadde beveget på seg, dette er fordi jorden roterer rundt sin egen akse. Stjernene hadde flyttet seg nordover, og fordi vi befinner oss på den nordlige halvkule kan vi se at de beveger seg rundt polarstjernen.

Videre gjennom Polarstjernen kommer vi til Kassiopeia, dette stjernebildet ser ut som en skjev W.

Deretter skal vi lokalisere Andromegalaksen, som er den eneste galaksen vi kan se med det blotte øye fra den nordlige halvkule. Den finner vi ved å fortsette gjennom Kassiopeia, Andromegalaksen befinner seg også rett ved stjernebildet Pegasus.

Nå skulle vi se om vi fant stjernebilde Svanen. I dette stjernebildet ligger det et sort hull. På skrå for Svanen finner vi den svært lyssterke stjernen Vega.

 Deretter skulle vi lokalisere stjernebildet Orion og vi skulle se om vi klarte å se en forskjell på fargen til Betelgeuse og Rigel. Det ser ut som at Betelgeuse har en rødlig farge, mens Rigel er mer blå. Blå har kortere bølgelengde enn rød og derfor har Rigel en høyere overflatetemperatur.

Ned til venstre for Orion ser vi Sirius. Sirius er himmelens mest lyssterke stjerne, bortsett fra sola.

Konklusjon: 
Jeg hadde rett i min hypotse om at stjernene ville bevege på seg, grunnen er rett og slett at jorda er i konstant bevegelse, den roterer rundt i sin egen akse.

Feilkilder: Det finnes flere feilkilder i dette forsøket. Vi kan ha stått på feil sted når vi gikk ut igjen etter to timer, vi hadde dessverre ingen kikkert, som gjorde det vanskelig å se. Vi kan ha pekt ut feil stjerner.